Den triste sannhet.

Han er gammel, og ligger i sykesengen. Ser sprekere og yngre ut enn det han virkelig er. Han prøver å ha ett smil som viser at alt kommer til å gå bra, men alle vet det ikke stemmer. Det er en dyster stemning. Hvorfor kan vi ikke bare gjøre deg bra igjen? Samtalen om livet videre går lettere enn anntatt. Han ler så hjertelig, mens du vet han egentlig er sliten. Vi begynner å snakke om været og alt annet enn sykdom og død. Hvorfor? Han sier at vi ikke skal tenke for mye på det, og at han skal leve litt til. Han har fortsatt mye han vil oppleve. Hodet hans synker, og han er trøtt. Vi går, og lar han sove. Kanskje han føler seg litt bedre på neste besøk. Kanskje han til og meg orker å være med ut en tur. Før vi går, sender han ett hjertens smil, og jeg vet at han har det greit. Han blir tatt gått hånd om.